Oversatt av Trygve Width 5 страница

– Hvorfor gjorde de det? sa Winston litt forferdet. {0215}Parsons fortsatte triumferende:

– Ungen var viss på at han var en slags fiendtlig agent – han kunne være sloppet ned i fallskjerm, for eksempel. Men nå kommer jeg til poenget, gamle venn. Hva tror du det var som først vakte mistanken hennes? Jo, hun la merke til at han hadde noen rare sko – hun sa at hun aldri før hadde sett noen bruke slike sko. Derfor var det en sjanse for at han var utlending. Ganske smart av en unge på syv år, hva?

– Hvordan gikk det med mannen? sa Winston.

– Nei, det vet jeg naturligvis ikke. Men det skulle slett ikke forbause meg om… Parsons lot som han tok slikte med et gevær og smekket med tungen for å markere skuddet.

– Fint, sa Syme åndsfraværende, uten å se opp fra sin papirstrimmel.

– Selvsagt kan vi ikke ta noen sjanser, medgav Winston pliktskyldigst.

– Jeg skulle mene det. Vi er jo i krig, sa Parsons.

Likesom for å bekrefte dette lød et hornsignal fra fjernskjermen rett over hodene på dem. Denne gang gjaldt det imidlertid ikke kunngjøringen av en ny seier, men bare en melding fra Overflodsministeriet.

– Kamerater! skrek en ivrig ungdommelig stemme. – Hallo, kamerater! Vi har strålende nyheter til dere. Vi har vunnet produksjonsslaget! I dette øyeblikk foreligger oppgavene over produksjonen av alle slags forbruksvarer, og de viser at levestandarden er øket med ikke mindre enn tyve prosent i det siste år. I morges var det spontante gledesdemonstrasjoner over hele Oceania – arbeiderne marsjerte ut av fabrikker og kontorer og toget gjennom gatene med faner som gav uttrykk for deres takknemlighet mot Store Bror for det nye, lykkelige livet som hans kloke ledelse har skjenket oss. Her en noen av de nye oppgavene. Matvarer…

Frasen «vårt nye, lykkelige liv» ble gjentatt flere ganger. I det siste hadde den vært et av Overflodsministeriets yndlingsuttrykk. Parsons’ oppmerksomhet var blitt fanget av hornsignalet, og nå satt han og hørte på med tanketom høytidelighet, en slags oppbyggelig kjedsomhet. Han kunne ikke følge med i tallene, men han visste at de på en eller annen måte gav grunn til tilfredshet. Han hadde funnet frem en svær, skitten snadde som alt var halvfull av brent tobakk. Når tobakksrasjonen bare var hundre gram om uken, hadde en sjelden råd til å fylle pipen helt. Winston røkte en seierssigarett som han omhyggelig holdt vannrett. Den nye rasjonen begynte ikke før i morgen, og han hadde bare fire sigaretter igjen. I øyeblikket hadde han lukket ørene for de fjernere lyder og hørte bare på det sprøytet som kom ut av fjernskjermen. Det lot til at det endog hadde vært demonstrasjoner for å takke Store Bror for at sjokoladerasjonen var øket til tyve gram om uken. Men så sent som i går, tenkte han, var det blitt kunngjort at rasjonen skulle nedsettes til tyve gram om uken. Var det mulig at folk slukte dette etter bare fire og tyve timers forløp? Jo da, de slukte det. Parsons slukte det rått, med dyrisk stupiditet. Den øyeløse skapningen ved det andre bordet slukte det fanatisk, lidenskapelig, med et brennende ønske om å oppspore, angi og fordampe enhver som slo på at rasjonen hadde vært tredve gram i siste uke. Syme også – på en mer komplisert måte, som innebar dobbelttenkning slukte Syme det også. Var da han selv den eneste som fremdeles hadde noen hukommelse?

{0216}

Fjernskjermen fortsatte med å spy ut eventyrstatistikk. Jevnført med forrige år var det mer mat, mer klær, flere hus, mer innbo, flere gryter, mer brensel, flere skip, flere helikoptere, flere bøker og flere småbarn – mer av alt unntatt sykdom, forbrytelse og sinssyke. For hvert år, hvert minutt som gikk, gikk alle og alt oppover med susende fart. Liksom tidligere Syme hadde nå også Winston tatt skjeen og satt og streket i den fargeløse sausen som sivet ut over bordet, han laget et mønster av en lang flom av den. Bittert grublet han over tilværelsens materielle side. Hadde det alltid vært som nå? Hadde maten alltid smakt som nå? Han så seg rundt i kantinen. Et lavloftet overfylt rom med vegger som var grimet av berøringen av talløse menneskekropper, bulkede metallbord og stoler som var satt så tett sammen at en skubbet bort i andre med albuene, krøkete skjeer, skjeve tallerkener, simple hvite kopper, fettet overalt, skitt i alle sprekkene, og en sur og sammensatt lukt av dårlig gin, dårlig kaffe, vond ragu og skitne klær. I maven og i huden kjente en alltid en slags protest, en følelse av at en var snytt for noe som en hadde rett til. Sant nok hadde han ingen minner om noe som var særlig forskjellig fra dette. I hele den tid han kunne huske nøyaktig, hadde det aldri vært nok å spise, en hadde aldri hatt sokker eller undertøy som ikke var hullet, møblene hadde alltid vært nedslitt og skrøpelige, rommene for dårlig oppvarmet, undergrunnsbanene overfylt, husene hadde stått for nedfall, brødet hadde vært svart, teen en sjeldenhet, kaffen hadde smakt av møkk, sigarettene hadde vært for få – ingenting hadde vært billig og rikelig med unntagelse av syntetisk gin. Og selv om det naturligvis føltes verre og verre ettersom en ble eldre, så var det vel et tegn på at dette ikke var tingenes naturlige tilstand når en ble syk om hjertet av all mangelen på hygge og av skitten og nøden, av de endeløse vintrene, de sure sokkene, heisene som aldri gikk, det kalde vannet, den kornete såpen, sigarettene som falt i stykker og maten med dens selsomme vonde smak? Hvordan kunne en føle dette uutholdelig, om en ikke hadde en slags nedarvet hukommelse om at tingene en gang hadde vært annerledes?

På ny så han seg rundt i kantinen. Nesten alle var stygge, og de ville ha vært det selv om de ikke hadde vært kledd i de ensartede blå overalls. I den borteste ende av rommet satt en liten underlig mann alene ved et bord, han så ut som en tordivel. Han drakk en kopp kaffe, og de små øynene hans kastet mistenksomme blikk snart hit og snart dit. Bare man ikke så seg rundt, ville det være lett, tenkte Winston, å innbille seg at den mennesketype Partiet hadde oppstilt som idealet – høyvoksne muskelsterke unggutter og fullbarmede unge kvinner, blonde, solbrente mennesker, fulle av livskraft og sorgløse – virkelig fantes og til og med var den dominerende type. Så vidt han kunne dømme, bestod flertallet av befolkningen i Luftområde Ett i virkeligheten av små, mørke mennesker som var dårlig utrustet fra naturens side. Det var rart å tenke på hvordan denne bille-typen myldret i ministeriene: små tykke karer som meget tidlig hadde lagt på seg, med korte ben, kvikke, trippende bevegelser og fete uransakelige ansikter med små griseøyne. Det var denne typen som lot til å trives best under Partiets styre.

{0217}

Kunngjøringen fra Overflodsministeriet ble avsluttet med en ny trompetfanfare og fulgt av skramlemusikk. Bombardementet av tall hadde stimulert Parsons til et tilløp til entusiasme, og han tok snadden ut av munnen.

– Overflodsministeriet har jammen gjort det flott i år, sa han og nikket vitende. – A propos, Smith, gamle venn, du har ikke fått tak i noen barberblad du kan overlate meg?

– Ikke et eneste, sa Winston. – Jeg har selv brukt det samme bladet i seks uker.

– Å nå – ja det var bare et spørsmål, gamle venn.

– Dessverre, sa Winston.

Den snadrende røsten ved sidebordet hadde midlertidig forstummet under kunngjøringen fra ministeriet, men fortsatte nå på samme måte, så høyt som aldri før. Av en eller annen grunn grep Winston seg plutselig i å tenke på fru Parsons med det bustete håret hennes og støvet i ansiktsfurene. Før to år var gått ville disse ungene angi henne til Tankepolitiet. Fru Parsons ville bli fordampet. Syme ville bli fordampet, Winston selv også. O’Brien ville bli fordampet. Men Parsons ville aldri bli det. Den øyeløse skapningen med den snadrende stemmen ville aldri bli fordampet. De små bille-menneskene som trippet så forsiktig gjennom korridor-labyrintene i ministeriene, de ville heller aldri bli fordampet. Og piken med det mørke håret, hun fra roman-avdelingen, ville ikke bli det. Det forekom ham at han instinktivt visste hvem som vill overleve det og hvem som ville omkomme, men det var ikke lett å si nøyaktig hvorfor de kom til å overleve.

I dette øyeblikk ble han revet ut av sine drømmerier med et voldsomt støkk. Piken ved sidebordet hadde snudd seg delvis og satt nå og så på ham. Det var piken med det mørke håret. Hun bare skottet på ham, men med en underlig intensitet. I det øyeblikk hun fanget blikket hans, så hun bort igjen.

Winston tok til å svette nedover ryggraden. En forferdelig iling av smerte gikk gjennom ham. Den forsvant nesten med det samme, men etterlot seg en nagende uvisshet. Hvorfor voktet hun på ham? Hvorfor drev hun på med å følge ham overalt? Dessverre kunne han ikke lenger huske om hun hadde sittet ved bordet allerede da han kom, eller om hun var kommet senere. Men under tominuttershatet i går hadde hun iallfall sittet rett bak ham, enda hun tilsynelatende ikke var nødt til det. Det kunne godt tenkes at hennes virkelige hensikt hadde vært å høre på ham og forsikre seg om at han skrek høyt nok.

{0218}

En tidligere tanke vendte tilbake i hans sinn: sannsynligvis var hun ikke virkelig medlem av Tankepolitiet, men en av disse amatørspionene som var de farligste av alle. Han visste ikke hvor lenge hun hadde sett på ham, men kan hende var det så meget som fem minutter, og det var mulig at ansiktet hans ikke hadde vært helt under kontroll. Det var forferdelig farlig å la tankene vandre når en var på et offentlig sted eller innenfor synskretsen av en fjernskjerm. Den minste ting kunne avsløre en. En nervøs trekning, et ubevisst uttrykk av bekymring, en vane med å snakke med seg selv – alt som gav en antydning til at en ikke var normal, eller at en hadde noe å skjule. I hvert fall var det i seg selv en straffbar handling å anlegge et utilbørlig ansiktsuttrykk, for eksempel å se vantro ut når en ny seier ble kunngjort. Det var til og med et ord for det i nytale – ansiktsforbrytelse ble det kalt.

Piken hadde på ny snudd ryggen til ham. Når det kom til stykket, forfulgte hun ham kanskje ikke allikevel, kanskje var det bare en tilfeldighet at hun hadde sittet så nær ham to dager på rad. Sigaretten hans hadde sloknet, og han la den forsiktig på kanten av bordet. Han ville røke den ferdig etter arbeidstidens slutt, det vil is hvis han kunne holde tobakken i den. Det var trolig at fyren ved sidebordet var en av Tankepolitiets spioner, og høyst sannsynlig ville Winston være i Kjærlighetsministeriets kjeller om tre dager, men en sigarettstump måtte likevel ikke sløses bort. Syme hadde brettet sammen papirstrimmelen og stukket den i lommen. Parsons hadde tatt til å snakke igjen.

– Har jeg noen gang fortalt deg, gamle venn, sa han og knegget med pipen mellom tennene, om den gangen da de to ungene mine satte fyr på skjørtet til en gammel torvkjerring, fordi de så henne pakke inn pølser i en plakat med S.B.s bilde på? De snek seg bakpå henne og tente på skjørtet med en eske fyrstikker. Hun ble ganske stygt forbrent, tror jeg. Snakk om små røvere! Men skarpe som bare det! Det er en førsteklasses trening de får i Spionene nå for tiden – bedre enn til og med på min tid. Har du hørt om det siste de har utstyrt dem med? Øretrompeter, far, slik at de kan lytte gjennom nøkkelhull! Vesla kom hjem med en forleden kveld – hun prøvde den på dagligstuen vår og regnet ut at hun kunne høre dobbelt så mye som når hun bare legger øret til nøkkelhullet. Men selvfølgelig er det bare et leketøy, husk på det. Like fullt setter det dem på det rette sporet, ikke sant?

I samme sekund kom det et gjennomtrengende plystresignal fra fjernskjermen. Det var tegnet til at de skulle vende tilbake til arbeidet. Alle tre reiste seg i en fart og sluttet seg til de gruppene som sloss om å få plass i heisene, og resten av tobakken rant ut av Winstons sigarettstump.

{0219}

VI

Winston skrev i sin dagbok:

Det er tre år siden. Det var en mørk kveld, i en smal sidegate ved en av de store jernbanestasjonene. Hun stod ved en dør i murveggen, under en gatelykt som nesten ikke gav noe lys fra seg. Ansiktet hennes var ungt, men tykt sminket. Det var faktisk sminken som tiltrakk meg, den hvite sminken som var som en maske og de knallrøde leppene. Partikvinnene maler aldri ansiktene sine. Det var ingen andre i gaten og ingen fjernskjermer. To dollars, sa hun. Jeg…

I øyeblikket var det vanskelig å fortsette. Han lukket øynene og presset fingertuppene mot dem, mens han prøvde å tvinge frem det synet som stadig kom tilbake. Han følte en nesten uimotståelig trang til å skrike en rekke sjofle ord av full hals. Eller å dunke hodet mot veggen, sparke bordet over ende og hive blekkhuset gjennom vinduet – foreta en hvilken som helst støyende eller voldsom eller pinefull ting som kunne mørklegge det minnet som pinte ham.

Ens verste fiende var ens eget nervesystem, tenkte han. Når som helst kunne den indre spenningen gi seg uttrykk i et synlig symptom. Han tenkte på en mann han hadde passert på gaten for noen uker siden: en ganske alminnelig utseende mann, et partimedlem i fem og tredve eller førtiårsalderen, høy og tynn og med en dokumentmappe. De var bare noen meter fra hverandre da venstre side av mannens ansikt plutselig ble fordreiet i en slags krampetrekning. Den gjentok seg nettopp som de passerte hverandre: det var et rykk, en skjelvning, hurtig som klikket av en kameralukker, men tydeligvis en vane hos ham. Han husket at han den gang tenkte: den arme djevelen er ferdig. Og det uhyggelige var at det hele trolig var ubevisst. Den dødeligste av alle farer var å snakke i søvne. Så vidt han kunne skjønne, var det ingen måte til å beskytte seg mot det.

Han drog pusten og skrev videre:

Jeg fulgte henne gjennom døren og over en gårdsplass til et kjellerkjøkken. Det stod en seng mot veggen, og på bordet var det en lampe som var skrudd sterkt ned. Hun…

Det isnet i tennene hans. Han hadde lyst til å spytte. Samtidig som han tenkte på kvinnen i kjellerkjøkkenet kom også tanken på Katharine, hans kone. Winston var gift – han hadde iallfall vært gift, og sannsynligvis var han det fremdeles, for såvidt han visste, var konen hans ikke død. På ny var det som han pustet inn den varme, innestengte kjøkkenlukten, en lukt som var sammensatt av stanken av veggedyr og skitne klær og ekkel og billig parfyme, men som likevel virket dragende, fordi ingen partikvinne brukte parfyme eller kunne tenkes å gjøre det. Bare proletarene brukte parfyme. I hans tanker var lukten av den uatskillelig forbundet med horeri.

{0220}

Da han fulgte denne kvinnen, hadde det vært hans første fall på omkring to år. Selvsagt var det forbudt å ha omgang med gatetøser, men det var en av disse reglene som en stundom kunne manne seg opp til å bryte. Det var farlig, men det gjaldt ikke liv eller død. Å bli knepet sammen med en hore kunne bety fem år i en tvangsarbeidsleir – ikke mer, hvis en ikke hadde begått noen annen forbrytelse. Og det var lettvint nok, forutsatt at en kunne unngå å bli overrasket i selve akten. Fattigkvarterene var fulle av kvinner som ville selge seg. Noen kunne til og med kjøpes for en flaske gin, som proletarene ikke fikk lov til å drikke. Stilltiende var Partiet endog tilbøyelig til å oppmuntre prostitusjonen som et avløp for instinkter som ikke kunne undertrykkes helt. Rene utskeielser tellet ikke så mye så lenge de ble bedrevet i hemmelighet og var gledeløse og bare gjaldt kvinner av en undertrykt og foraktet klasse. Den utilgivelige forbrytelse var løsatkighet mellom partimedlemmer. Men selv om dette var en av de forbrytelser som de tiltalte uten unntagelse erkjente seg skyldig i under de store utrenskninger, var det vanskelig å forestille seg at noe slikt virkelig hendte.

Partiets mål var ikke bare å hindre menn og kvinner i å slutte troskapsbånd som det kanskje ikke maktet å kontrollere. Dets virkelige, men usagte mål var å fjerne all glede ved selve samleiet. Fienden var ikke så meget kjærligheten som erotikken; både i ekteskapet og utenfor. Alle ekteskap mellom medlemmer av Partiet måtte godkjennes av en særskilt komité, og selv om prinsippet aldri ble tydelig fastslått, ble samtykke alltid nektet når vedkommende par gav inntrykk av å føle seg fysisk tiltrukket av hverandre. Det eneste anerkjente formål med ekteskapet var å avle barn som kunne tjene Partiet. Kjønnslig omgang skulle betraktes som en motbydelig og underordnet akt, akkurat som å ta et klystér. Dette ble aldri sagt med rene ord, men på en indirekte måte ble det innprentet alle partimedlemmer fra barndommen av. Det fantes til og med organisasjoner, som Ungdommens antikjønnsfylkning, som slo til lyd for hel avholdenhet for begge kjønn. Alle barn skulle avles ved kunstig befruktning (kunstbef het det i nytale) og oppdras i offentlige institusjoner. Winston var klar over at dette slett ikke var alvorlig ment, men på sett og vis var det i samklang med Partiets almene ideologi. Partiet forsøkte å drepe kjønnsinstinktet eller, hvis det ikke lot seg drepe, å forvrenge det og skitne det til. Han visste ikke grunnen til dette, men det forekom ham naturlig at det var slik. Og for så vidt det angikk kvinnene, hadde Partiets anstrengelser i høy grad vært vellykket.

{0221}

På ny måtte han tenke på Katharine. Det var vel ni-ti – nei, nesten elleve år siden de hadde skiltes. Underlig hvor sjelden han tenkte på henne. I mange dager på rad kunne han glemme at han noen gang hadde vært gift. De hadde bare levd sammen i omkring femten måneder. Partiet tillot ikke skilsmisser, men oppmuntret nærmest til separasjon i de tilfele hvor det ikke var noen barn.

Katharine var en høy, lyshåret pike, meget rank med vakre bevegelser. Hun hadde et djervt ørneansikt, et ansikt som en kunne ha kalt fornemt, hvis en ikke hadde oppdaget at det nesten ikke var noe bak det. Meget tidlig i ekteskapet var han blitt klar over – det skyldtes kanskje bare at han kjente henne mer intimt enn han kjente folk flest – at hun uten sammenligning var det mest tåpelige, vulgære og tomme menneske han noen gang hadde møtt. I hodet hadde hun ikke en eneste tanke som ikke var et slagord, og det var ikke den åndssvakhet, ikke en eneste en, som hun ikke kunne sluke når hun fikk den fra Partiet. «Den menneskelige høyttaler» kalte han henne i sitt stille sinn. Likevel kunne han ha holdt ut samlivet med henne, hvis det ikke hadde vært for en eneste ting – kjønnet.

Så snart han tok i henne, var det som hun stivnet til og krympet seg. Å favne henne var det samme som å favne et leddet trebilde. Og det rare var, at selv når hun klamret ham til seg, hadde han følelsen av at hun samtidig skjøv ham fra seg av alle krefter. Det var de stive musklene hennes som gav ham det inntrykket. Hun kunne ligge med lukkede øyne, hun verken gjorde motstand eller samarbeidet, hun rett og slett fant seg i det. Det var ubeskrivelig sjenerende, og smått om senn ble det forferdelig. Men selv da kunne han ha holdt ut å leve med henne, hvis de kunne ha blitt enige om å leve i sølibat. Pussig nok var det Katharine som nektet dette. De måtte lage et barn om de kunne, sa hun. Følgelig fortsatte forestillingen, nokså regelmessig en gang om uken, unntatt når det var umulig å gjøre det. Hun pleide til og med å minne ham på det om morgenen, som om det var noe som absolutt måtte utføres samme kveld og som de ikke måtte glemme. Hun hadde to navn på det. Det ene var «å lage et barn», det andre «vår plikt overfor Partiet» (jo da, hun hadde faktisk brukt det uttrykket). Det varte ikke lenge før han fikk en følelse av direkte redsel når den bestemte dagen kom. Men heldigvis ble det ikke noe barn, og til slutt gikk hun med på å oppgi forsøkene. Kort etter skiltes de.

Winston sukket stille. Han grep pennen igjen og skrev:

Hun hev seg på sengen, og øyeblikkelig drog jeg opp skjørtet hennes, uten noen innledning, på den simpleste og styggeste måten som kan tenkes. Jeg…

{0222}

Han så seg selv stå der i det dimme lampelyset, med lukten av veggedyr og billig parfyme i neseborene, og med hjertet fylt av en følelse av nederlag og avsky som selv i dette øyeblikk var blandet med tanken på Katharines hvite kropp, stivfrossen for alltid av Partiets hypnotiske makt. Hvorfor måtte det alltid være sånn? Hvorfor kunne han ikke ha sin egen kvinne istedenfor disse skitne affærene med tre års mellomrom? Men en virkelig kjærlighetshistorie var noe nesten utenkelig. Kvinnene i Partiet var alle like. Kyskhet var like inngrodd hos dem som lojalitet mot Partiet. Ved en tidlig og omhyggelig tilvenning, ved sport og kaldt vann, ved det sprøytet som de ble fylt med på skolen og i Spionene og Ungdomsfylkingen, ved foredrag, parader, sanger, slagord og militærmusikk, hadde man drevet den naturlige følelsen ut av dem. Hans fornuft sa ham at det måtte finnes unntagelser, men hans hjerte trodde det ikke. Alle var de uimottagelige, slik som Partiet hadde villet at de skulle bli. Og det han ønsket enda sterkere enn å bli elsket, var å kunne bryte ned denne dydsmuren, selv om bare en eneste gang i hele sitt liv. En vellykket utført kjønnsakt var opprør. Attrå var tankeforbrytelse. Selv om han kunne ha vekket Katharine, ville det ha vært som en forførelse, enda hun var hans kone.

Men han måtte se å bli ferdig med resten av historien. Han skrev:

Jeg skrudde opp lampen. Da jeg fikk se henne i lyset…

Etter mørket hadde det svake lys av petroleumslampen virket meget sterkt. For første gang kunne han se henne ordentlig. Han hadde tatt et skritt mot henne, men så stanset han, full av brynde og redsel. Han var seg smertelig bevisst den risiko han hadde tatt da han fulgte henne hit. Det var godt tenkelig at patruljen kunne knipe ham når han gikk, de kunne for den saks skyld stå og lure utenfor døren i dette øyeblikk. Men hvis han nå gikk uten engang å ha gjort det han var kommet hit for –!

Han måtte skrive det ned, han måtte tilstå det. Det han plutselig hadde oppdaget i lampelyset, var at kvinnen var gammel. Sminken var smurt så tykt på ansiktet hennes at det kunne sprekke som en pappmaske. Det var hvite stenk i håret hennes, men den virkelig uhyggelige detaljen var at munnen hadde åpnet seg litt og avslørt bare et svart tomt gap. Hun hadde ikke en eneste tann igjen.

Han skrev fort og med stygg håndskrift:

Da jeg fikk se henne i lyset, var hun en ganske gammel kvinne, femti år minst. Men jeg gikk på og gjorde det likevel.

På ny presset han fingrene mot øyelokkene. Endelig hadde han fått skrevet det, men det gjorde ingen forskjell. Legemidlet hadde ikke virket. Lysten til å skrike sjofle ord med hans lungers fulle kraft var så sterk som aldri før.

{0301}

VII

Hvis det er noe håp, skrev Winston, så ligger det hos proletarene.

Hvis det var noe håp, måtte det ligge hos proletarene, fordi bare de, disse myldrende, foraktede masser som utgjorde 85 prosent av Oceanias befolkning, kunne utvikle den kraft som trengtes til å ødelegge Partiet. Partiet kunne ikke bli styrtet innenfra. Dets fiender – hvis det da hadde noen fiender – hadde ingen muligheter for å komme sammen, ikke en gang for å dra kjensel på hverandre. Selv om det legendariske Brorskapet eksisterte, som det kanskje gjorde, var det utenkelig at dets medlemmer noen gang kunne samles i større antall enn to eller tre. Opprør betydde et uttrykk i øynene, et bestemt tonefall, i det høyeste et ord som ble hvisket nå og da. Men hvis proletarene bare kunne bli seg sin egen styrke bevisst, behøvde de ikke å konspirere. Da kunne de bare reise seg og ryste seg, som en hest skaker av seg fluer. Bare de ville, kunne de sprenge Partiet i filler i morgen den dag. Før eller siden måtte de da sikkert gjøre det? Og likevel…

Han husket at han en gang hadde gått gjennom en overfylt gate, da han plutselig hørte et voldsomt skrål av hundrer av stemmer – kvinnestemmer – fra en sidegate ikke langt unna. Det var et høyt og forferdelig skrik av vrede og fortvilelse, et sterkt gjennomtrengende «Å-å-å-å!» som runget som gjenlyden av en klokke. Hjertet hadde hoppet i ham. Nå her det begynt! tenkte han. Et oppløp! Proletarene går omsider til opprør! Men da han kom frem til stedet, så han bare en flokk på to-tre hundre kvinner som stimlet sammen rundt torgboder med ansikter så tragiske som om de hadde vært dødsdømte passasjerer på et synkende skip. I samme øyeblikk stilnet den almene fortvilelsen av til en mengde individuelle tretter. Det lot til at det hadde vært blikk-kasseroller til salts i en av bodene. Det var dårlige, usolide saker, men all slags kjøkkentøy var alltid vanskelig å få tak i. Nå var beholdningen helt uventet blitt tømt. De heldige kvinnene ble skubbet og klemt av de andre mens de prøvde å komme seg vekk med kasserollene, og en masse mindre heldige stod og skrek rundt boden og beskyldte innehaveren for å være partisk og for å ha flere kasseroller på lager et sted. Så begynte hylene igjen. To tykke kvinnfolk, den ene med løsnet hår, hadde slått kloen i den samme kasserollen, og begge forsøkte å rive den fra motparten. Et øyeblikk stod de og halte på hver sin side, og så gikk håndtaket av. Winston så på dem med avsky. Og likevel, hvilken nesten skrekkinnjagende styrke hadde ikke et øyeblikk gitt seg uttrykk i dette skriket fra noen hundre kvinnestruper! Hva kom det av at de aldri kunne skrike like høyt om et eller annet som virkelig betydde noe?

{0302}

Han skrev:

Før de er blitt bevisste mennesker vil de aldri gjøre opprør, og først når de har gjort opprør kan de bli bevisste mennesker.

Dette kunne nesten ha vært en avskrift fra en av Partiets lærebøker, tenkte han. Partiet hevdet naturligvis at det hadde befridd proletariatet fra trelldom. Før Revolusjonen var det blitt forferdelig undertrykt av kapitalistene, det var blitt sultet ut og pisket, kvinner var blitt tvunget till å arbeide i kullgruvene (faktisk arbeidet det fremdeles kvinner i kullgruvene), og barn var blitt solgt til fabrikkene i seksårsalderen. Men samtidig lærte Partiet, tro mot dobbelttenkningens prinsipper, at proletarene av naturen var mindreverdige individer som måtte holdes underkuet som dyr ved hjelp av noen få enkle forholdsregler. Sant å si visste man meget lite om proletarene. Det var heller ikke nødvendig å vite meget. Så lenge de fortsatte å arbeide og formere seg, hadde deres virksomhet ellers liten betydning. De var blitt overlatt til seg selv, som fe som var sloppet løs på Argentinas sletter, og hadde vendt tilbake til en livsform som synes å være naturlig for dem, som var noe de hadde arvet fra forfedrene. De ble født og de vokste opp i rennesteinen, de begynte å arbeide når de var tolv år, de gjennomgikk en kort blomstringsperiode av skjønnhet og kjønnsdrift, de giftet seg tyve år gamle, de var middelaldrende når de var tredve, og de fleste av dem døde når de var seksti. Tungt kroppsarbeid, omsorgen for hjem og barn, småtretter med naboene, film, fotball, øl og fremfor alt hasardspill, fylte hele deres åndelige horisont. Det var ikke vanskelig å holde dem i age. Noen få av Tankepolitiets agenter beveget seg stadig blant dem, spredte falske rykter og plukket ut og likviderte de få individer som man mente kunne bli farlige, men det ble ikke gjort noe forsøk på å lære dem Partiets ideologi. Det var ikke ønskelig at proletariatet fikk sterke politiske følelser. Det eneste som forlangtes av det, var en primitiv patriotisme, som man kunne appellere til hver gang det var nødvendig å få det til å godta lengre arbeidstid eller mindre rasjoner. Og selv nær proletarene ble misnøyd, som de stundom gjorde, førte denne misnøyen ingensteds, fordi de manglet almene idéer og derfor bare kunne konsentrere den om spesielle småtterier. De større onder unngikk uten unntagelse deres oppmerksomhet. Det store flertall av dem hadde ikke en gang fjernskjermer hjemme hos seg. Selv det sivile politi blandet seg lite med dem. Det var en veldig kriminalitet i London, en hel underverden av tyver, banditter, horer, rusgifthandlere og svindlere av alle slag, men da det hele foregikk blant proletariatet selv, betydde det ingenting. I alle spørsmål som angikk moralen fikk det lov til å følge sine forfedres regler. Partiet påtvang det ikke sin seksuelle puritanisme. Promiskuiteten fortsatte ustraffet, proletarene kunne også skille seg. Selv religionsutøvelse ville ha blitt tillatt, om proletarene hadde vist noe tegn på at de trengte eller ønsket det. De var for lave til å bli mistenkt. Som Partiets lagord lød: «Proletarer og dyr er frie.»

Дата добавления: 2015-09-29