Oversatt av Trygve Width 23 страница

{1010}

Når gammeltale en gang for alltid var avskaffet, ville man ha skåret over det siste bånd med fortiden. Historien var alt blitt omskrevet, men bruddstykker av fortidens litteratur overlevde ennå her og der, ufullkomment sensurert, og så lenge en bevarte sitt kjennskap til gammeltale, lot det seg gjøre å lese dem. I fremtiden ville slike bruddstykker bli uforståelige og uoversettelige, selv om de klarte å leve videre. Det var umulig å omsette et avsnitt i gammeltale til nytale unntatt når det handlet om en eller annen teknisk prosess eller en meget enkel dagliglivets handling, eller det allerede var ortodokst i sin tendens (godtankefullt som en ville si i nytale). I praksis betydde dette at ingen bok som var skrevet før omkring 1960 kunne oversettes i sin helhet. Litteraturen fra før Revolusjonen kunne bare bli gjenstand for ideologisk oversettelse – det vil si, den måtte endres både når det gjaldtmening og språk. Ta for eksempel det berømte avsnittet fra den amerikanske uavhengighetserklæring:

Vi holder disse sannheter for selvinnlysende: at alle mennesker er skapt like, at deres skaper har skjenket dem visse uavhendelige rettigheter, at noen av disse er liv, frihet og streben etter lykke. At det for å trygge disse rettigheter blir opprettet styrer blant menneskene, som utleder sin makt fra de styrtes samtykke. At det alltid når noen styreform blir fiendtlig mot disse mål, er Folkets rett å endre eller avskaffe den og å opprette et nytt styre…

Det ville ha vært helt umulig å gjengi dette i nytale og samtidig bevare originalens mening. Det nærmeste en kunne gjøre ville være å putte hele avsnittet i sekken forbrytertenke. En fullstendig oversettelse kunne bare bli en ideologisk oversettelse, som ville ha endret Jeffersons ord til en panegyrikk over det eneveldige styre.

En god del av fortidens litteratur ble i virkeligheten allerede omformet på denne måten. Prestisjehensyn gjorde det ønskelig å bevare minnet om enkelte historiske skikkelser, men samtidig måtte man bringe deres bedrifter på linje med Ingsocs filosofi. Derfor drev man på med å oversette forskjellige forfattere, som for eksempel Shakespeare, Milton, Swift, Byron, Dikens og noen andre. Når denne oppgaven var fullført, ville man ha tilintetgjort deres originale verker og alt det øvrige som hadde overlevd av fortidens litteratur. Disse oversettelsene var en langsom og vanskelig jobb, og en ventet ikke å få dem ferdige før i det første eller annet tiår av det enogtyvende århundre. Det var også store mengder av ren nyttelitteratur – uunnværlige tekniske håndbøker og slikt – som måtte behandles på samme vis. Det var først og fremst for å sikre den nødvendige tid til dette oversettelsesarbeidet at den endelige innførelse av nytale var blitt fastsatt til et så sent tidspunkt som året 2050.

[1] Nytale var det offisielle språket i Oceania. Dets struktur og etymologi er behandlet i tillegget.

[2] Sammensate ord som for eksempel taleskriver kunne naturligvis også finnes i A-listen, men de var bare høvelige forkortelser og hadde ikke noen spesiell ideologisk farve.

Дата добавления: 2015-09-29